Hvordan det er å være ett "Mobbeoffer".
Skrevet av Åge Christer Hausager
Det hele startet da jeg begynte min første dag på barnehagen. Greit nok at jeg ikke var så gammel, men allikevel så forsto jeg at jeg ikke passet inn. Jeg kunne på en eller annen måte merke at ingen satte pris på meg.
Ingen ville snakke med meg. Ingen ville leke med meg. Ingen ville finne på noe med meg i det hele tatt. Og det synes jeg var leit. Allerede i en så ung alder så var det merkelig at jeg kunne vite og forstå noe så vondt. Men jeg tok det bra nok synes jeg. Ingen ville ha noe med meg å gjøre, og jeg godtok det og var for det meste alene.
Hvert eneste friminutt var jeg for meg selv og lekte alene. De andre hadde det morro, men jeg var alene. Helt glemt og alene.
Hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre for å få de til å like meg. Så jeg bare lot tiden gå. Da vi hadde spisefri, så satt jeg og spiste selv, igjen. Helt alene. De andre spiste de også, men de hadde hvertfall noen å spise sammen med. Jeg måtte alltid være alene. Uansett hva jeg gjorde.
Så... Tiden gikk, og jeg ble eldre. Jeg begynte og forstå mer. Begynte og skjønne hva de andre mente om meg. Selv om de aldri sa hva de mente om meg, så forsto jeg godt hva de mente. Jeg kunne se det i øynene deres at de ikke likte meg. Ikke kunne jeg forstå hvorfor heller. Jeg hadde aldri gjort noen noe vondt. Ikke sa jeg noe galt til de heller.
Så jeg bare lot tankene mine vandre: "Hva har jeg gjort galt? Er alt sammen min feil? Hvorfor er det ingen som vil prate med meg"?
Sånn gikk tankene mine hele dagen. Fra da jeg kom til barnehagen, og frem til jeg kom hjem. Da jeg kom hjem, kunne jeg endelig være meg selv. Og det var deilig. Herlig å kunne komme hjem til min egen lille familie. Uten å måtte få stygge blikk hele tiden. Men jeg gruet meg til å komme tilbake til barnehagen. Gruet meg til det samme hele tiden. Alltid sitte alene, og ingen å snakke med.
Tiden gikk og jeg begynte i 1.klasse. Jeg hadde nye tanker: "Vil jeg få det bedre nå? Vil de kanskje prate til meg? Er det ingenting de lurer på om meg?".
Sånn var det jeg hadde det konstant, helt til min første dag i 1.klasse. Jeg husker at jeg ble syklet til skolen min. Hadde en skikkelig vond følelse i magen. Helt til jeg reiste hjemmefra, og frem til jeg kom til skolen.
Da jeg kom dit, hadde jeg ingen anelse om hvor jeg skulle gå. Så jeg ble sittende å vente. Jeg ventet og ventet og ventet. Men ingen hentet meg. Satt der ute helt alene, men ingen kom. Da klokka ringte, og alle kom ut, fikk jeg panikk, og løp hele veien hjem igjen. Da jeg kom hjem, fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg hadde kommet hjem såpass tidlig. Så vi dro tilbake. Jeg ville ikke være der, men jeg måtte.
For å gjøre en stor historie litt mindre, så går jeg opp ett par år.
Jeg hadde begynt til 3.klasse. Og jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg av noen. Begynte å bli skeptisk til alt som var rundt meg, utenom det jeg hadde hjemme. Så jeg holdt meg for det meste for meg selv. Somm alltid. Jeg begynte faktisk å like det, for jeg visste at da ville ingen plage meg på noen som helst måte.
Jeg husker at jeg begynte med lekser. Det synes jeg var veldig tungt. Jeg la som oftest merke til at alle andre jobbet mye fortere enn meg. La merke til at alle andre fikk det til, og ikke jeg. "Hvorfor"? tenkte jeg...
Tiden gikk og jeg ble eldre, og da ble det selvfølgelig mye mer lekser. Jeg hadde allerede problemer med leksene mine. Synes matte var værst. Men jeg måtte jo prøve. Tiden gikk alltid fra meg da jeg satt i klassen. For jeg var alltid mer opptatt av å følge med på de som så rart på meg, enn å konsentrere meg om leksene jeg hadde foran meg på pulten.
Så innen jeg hadde klart å gjøre så mye, så var dagen over. Ting ble mer og mer vanskelig for meg. Det merket jeg veldig godt. Alle andre jobbet mye mer effektivt og mye fortere enn meg. Så jeg ble mer og mer lei av å følge med i timene. Ville gjøre alt annet enn akkurat det.
Så det var det jeg gjorde. Men det ende opp i kun en eneste ting. At jeg ble satt til leksehjelp etter skoledagen var over. Det husket jeg veldig godt. Det var noen andre som også var med i den leksegruppa. Men jeg følte meg ikke dum. Jeg visste at jeg ikke fikk konsentrert meg om leksene, fordi jeg la merke til at alle så på meg hele tiden.
Ikke visste jeg hva jeg kunne gjøre for å rette opp i det heller. Så jeg bare lot det gå som det gikk.
Det skulle jeg alrdi gjort. Jeg skulle gitt opp i å følge med på alle andre, og heller ha fulgt etter i timene. De andre synes jeg var enda mer merkelig etter jeg fikk "leksehjelp". Det likte jeg ikke. For hver eneste gang vi skulle ha matte, så ble jeg og noen andre tatt ut av timen, og å kunne få muligheten til å jobbe bedre. Noen ganger klarte jeg det. Andre ganger klarte jeg det ikke. De gangene jeg ikke klarte det, tenkte jeg kun på alle de som ikke likte synet av meg.
Jeg begynte å bli lei av det, men jeg visste at jeg ikke kunne gjøre noe med det.
Etter hvert som tiden gikk og jeg ble eldre, så ble det litt bedre for meg. Jeg begynte å vokse, og det likte jeg veldig godt. Men det gjorde de andre også.
Tiden hadde gått såpass fort for meg, og vi hadde begynt med svømming. Jeg synes alltid at det var morsomt. Jeg likte meg faktisk da. Helt til jeg kom i dusjen, etter vi var ferdige. Jeg ble mobbet, fordi jeg hadde en stor penis. De fleste blir mobbet fordi de hadde små peniser, men det visste jeg ikke på den tiden. Jeg tok det som en stor fornermelse. Ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre med det heller. Så jeg lot det være. Hver eneste gang vi skulle ha svømming, eller gym, ventet jeg alltid med å dusje til jeg kom hjem.
Tiden gikk, og jeg begynte på min neste skole. Der folk var mye eldre enn meg. Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente. Det var en grusom tanke og vite at alle andre på den skolen var mye eldre enn meg. Men jeg tok det litt lettere da.
Helt til den dagen kom at jeg begynte å bli mobbet ordentlig.
Endelig da forsto jeg hvorfor ingen likte meg. Hvorfor ingen snakket til meg. Jeg var skjeløyd. Der var problemet mitt. Jeg måtte bruke briller fra da jeg begynte på barnehagen, men ville ikke bruke de. Jeg synes det var ekkelt og fælt å bruke de, og jeg merket fort at folk så på meg med en gang. Så jeg lot være å bruke de istedet.
Dagen kom da jeg måtte til øyelegen. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke begynte å bruke brillene, ville aldri synet kunne rette seg opp til normalt igjen. Men jeg ga blaffen i det. Jeg klarte ikke å bruke de, for hver gang jeg brukte de ble jeg mobbet. De kalte meg som oftest brilleslange osv. Det var det værste jeg visste om. Og ikke faen om jeg ville bli kalt det igjen. Så jeg stoppet helt å bruke de.
Jeg ble bare mobbet mer og mer, av flere og flere. Hver eneste dag. I flere år. Fikk mye juling på skolen, og jeg visste at ingen likte meg for den jeg var. Det tok jeg ille opp. Jeg ville være en helt annen en den personen jeg var da. Men det klarte jeg bare ikke. Det var for vanskelig og for vondt. Det hele endte opp med at jeg begynte å ta det opp med lærerne på skolen min. Men jeg fikk alltid en negativ mening tilbake da. Fikk som oftest høre:" Neida, det går så bra så". Det er sikkert bare noe du oppfatter selv."
Jeg bet det i meg og ignorerte det jeg fikk høre.
Jeg hadde nå gått på skolen i nesten 8 år. Tiden hadde gått så fort for meg, så jeg følte nesten at jeg ikke hadde fått med meg noen verdens ting i det hele tatt. Nesten 8 år med bare mobbing, blitt sett rart på. Og ingen som ville snakke med meg eller noe.
Så da kom dagen da jeg bestemte meg for å begynne å ta igjen med de. Og det gjorde jeg så klart. Slang alltid med kjeften tilbake, for jeg visste at de ville hate det. Selv om jeg visste at det var galt av meg å gjøre det på den måten jeg gjorde det. Men endelig... Jeg hadde endelig klart å ta igjen på de! De jævlene jeg alltid hadde vært redd for. De jævlene jeg alltid hadde hatt respekt for. Jeg hadde ingenting å være redd for i det hele tatt. Hver eneste gang jeg kom i en slosskamp på skolen, var det alltid jeg som fikk skylden for å ha startet det hele. Bare fordi lærer'n alltid kom da jeg holdt på, så betydde ikke det at det var jeg som hadde startet det!
Det var jo alltid en grunn til at jeg gjorde det som jeg gjorde det! Men det kunne de ikke forstå.
De så bare hva jeg hadde gjort. Og dermed fikk jeg støyten bare for å ha forsvart meg! Faen ikke min feil at de alltid trodde at de var så mye bedre enn meg...
Så jeg lot tiden gå. Jeg hadde skulket veldig mye på de få årene jeg hadde gått på skolen også. Selv om jeg ikke ville, følte jeg at det var den eneste muligheten for meg til å kunne få slappe av på. Uten å måtte forsvare meg selv konstant, hele tiden.
Jeg var på vei til å begynne å 9.klasse, og det plaget meg. Jeg var på luta lei av å være "mobbeofferet". Så og si første dagen jeg begynte i 9.klasse, så begynte jeg med å skulke igjen. Bare mer og mer. Hele tiden...
Til slutt kom det mer og mer snakk om meg på skolen. Lærerne kunne gå rundt og si til andre foreldre på foreldremøter, at jeg drev med narkotika. Selv om de nesten ikke visste en eneste ting om meg!
Så helt til slutt endte det bare opp med at jeg droppet skolen. Droppet også Videregående Skole, nettopp fordi jeg var redd for at det samme skulle skje der. Men den dag idag, så angrer jeg som en gud!
Siden jeg fylte 18, så flyttet jeg for meg selv, og søkte Askim Sosialkontor om hjelp. Jeg hadde ingen form for utdannelse, og heller ikke noe å gå til. Så det var da jeg innså at ting ble vanskelig for meg. Men jeg hadde allerede fått en type form for angst, og jeg klarte nesten ikke holde meg i noen jobber jeg hadde fått. Droppet ut nesten etter ett par dager. Sånn har jeg hatt det siden jeg fylte 18. Nå idag er jeg 27. Alle de andre som gikk i klassen min har det bra etter det jeg vet. Men jeg sitter her ennå. Og først nå klarer jeg og møte opp på møter, for og prøve og få meg en ordentlig jobb. Det er ingen som vet hvor mye mobbing og diverse faktisk skader mennesker.... Gjør noe med det før det er for sent!!!!